Det er snart 19 år siden, men jeg husker det som om det var i går.

Skolen hadde nettopp begynt igjen etter sommerferien. 12 år gamle meg hadde hatt første dag i 7. klasse på Stabekk skole, men det var ikke matte, engelsk og naturfag som opptok meg disse varme augustdagene i 2007.

Min store helt Lionel Messi var nemlig i landet. Det argentinske landslaget skulle møte Norge i privatlandskamp onsdag 22. august. Mandag 20. august fikk pressen se Messi og co. trene på Bislett stadion.

På dette tidspunktet var Messi 20 år. Ja, han var en stjerne på det argentinske landslaget, men statusen hans var ikke i nærheten av det den er i dag. Han spilte med nummer 19 på ryggen, tieren var det playmaker Juan Roman Riquelme som brukte.

Med i Argentinas tropp som ankom Oslo var det langt mer meritterte spillere enn Messi, mange av de tilfeldigvis med Javier som fornavn: Inter-legenden Zanetti, Liverpool-stjerna Mascherano og det evige talentet Saviola.

Det foregående året hadde Messi havnet på 20. plass i Gullballen-kåringen. Ronaldinho var den alle så på i Barcelona, Thierry Henry herjet i Arsenal, Miroslav Klose bøtta inn mål i Tyskland, Didier Drogba tok Premier League med storm og det var jo Italias forsvarshelt Fabio Cannavaro som gikk til topps i nevnte kåring av verdens beste spiller i 2006.

Lillebror Even og jeg følte at vi hadde Messi litt for oss selv. Det var liksom ikke så mange andre enn oss som brukte Argentina-drakt med «Messi 18» og Barcelona-drakt med «Messi 19» da vi spilte fotball på Nadderud kunstgress. Han var vår mann. Vi hadde fulgt Messi tett siden han debuterte på Barcelonas A-lag i 2004 og prøvde å kopiere kroppsfintene, skuddene, pasningene og hårmanken hans.

Og hva hadde vel ikke vært kulere enn å møte Messi når han først var i Oslo? 

PÅ BUSSEN: Lionel Messi. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Tirsdag 21. august, dagen før Argentina og Norge skulle møtes på Ullevaal stadion, bestemte bror Even, pappa og jeg oss for å intensivere jakten på vår store helt. 

Nå høres jeg kanskje gammel ut her, men det var ikke noe sosiale medier på denne tiden. Det lå ikke noe informasjon ute på internett om når Argentina skulle trene, men via noen bekjente fikk vi nyss i at de var i ferd med å gjennomføre en trening på Ullevaal stadion.

Vi kastet oss i bilen og kjørte til landslagsarenaen. Skuffelsen var enorm da vakten på utsiden sa at Argentinas trening nettopp var ferdig og at de hadde dratt videre. 

Men var det ikke et lite smil i munnviken hans der, da? Jeg sto der med min argentinske Messi-drakt kjøpt i Syden sommeren i forveien for 8 euro, mens bror Even hadde på seg sin svette Stabæk-drakt etter at han nettopp hadde spilt G10-kamp. Vakten må ha sett hvor slukørede vi ble da han ga oss ned den nedslående beskjeden om at vi var for sent ute, for da vi var i ferd med å tusle tilbake til bilen, ropte han:

– Vent litt! Jeg må si dere noe.

Even, pappa og jeg snudde for å høre hva vakten hadde å si.

– Jeg kan si dere hvor Argentina bor, men da må dere ikke si det til noen.

Vi så på hverandre uten å vite hvordan vi skulle reagere, før vakten fortsatte:

– De bor på Holmenkollen Park Hotel. Og husk, dette hørte dere ikke fra meg. Ha det!

TØFT: Her er det Martin Andresen som prøver å stanse ham. Foto: Kyrre Lien / NTB

Vi rakk så vidt å takke før vi spurtet bort til bilen og kjørte opp til Holmenkollen.

– Ikke bli skuffet hvis dere ikke får komme inn på hotellet da, det er sikkert veldig strenge regler der, sa pappa da vi parkerte.

Til vår store overraskelse var det uproblematisk å tusle inn på Holmenkollen Park Hotel. Ingen sikkerhetsvakter, ikke noe oppstyr, så godt som folketomt i resepsjonen.

Vi så oss rundt, men Messi var ikke å se.

Den tidligere nevnte vakten på Ullevaal stadion var en hyggelig fyr, nå skulle det vise seg at vi møtte hans overmann. For da vi helt skamløst gikk opp trappene for å jakte videre på Messi, møtte vi på en mann som smilte og sa:

VAR I NORGE: Lionel Messi. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

– Jasså, er dere fotballfans, dere da?

Vi nikket og smilte og forklarte at vi mildt sagt var glade i Lionel Messi, og lurte på om det var mulig å møte han.

– Hmmm, de sitter og spiser middag nå, men hvis dere setter dere ned og venter, så skal jeg høre med ham om det kan la seg gjøre.

Så vi satt og ventet mens vi fikk lov til å sitte i lobbyen. Gjennom en dør som ikke var helt lukket skimtet vi Messi og co. De koste seg med maten og spiste lenge.

10 minutter.

20 minutter.

30 minutter.

Én time.

Halvannen time. Det begynte å nærme seg leggetid for broren min og meg.

To timer.

To og en halv time.

Og så kom den hyggelige servitøren vi pratet med noen timer i forveien og sa:

– Messi er ferdig med å spise straks. Han kommer ut etter det.

Og så kom han ut. I hvit Coca-Cola-skjorte og med sandaler gikk Messi rolig mot oss, med blikket oppe – akkurat som på banen. Han ble med på et bilde, signerte «Messi 18»-drakten min fra Syden og så seg litt rundt. Det var to andre der som også ville ha Messis signatur og et bilde.

Jeg husker væremåten hans godt i disse få sekundene. Det virka som om Messi var fra en annen planet. Hva det var med ham er vanskelig å forklare, det kan også hende at jeg bare også var fullstendig satt ut av å ha møtt mitt største idol. Men han gikk bare rundt og virka umenneskelig. Måten han så seg rundt på, måten han bevegde seg på. Alt virka litt kunstig og rart, som om det var en robot i levende live.

Det ble ikke mye søvn den kvelden, til det var adrenalinet for høyt. Men jeg følte meg ikke akkurat teit da jeg på skolen dagen etter gikk rundt med en signert Messi-drakt.

Norge slo forresten Argentina 2-1 på Ullevaal. Messi ble godt passet på av Kristoffer «Doffen» Hæstad på Norges midtbane. Tomålsscorer John Carew var mannen det ble snakket mest om etter kampen.

SCORET TO: John Carew. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

At vi i det hele tatt fikk møtt Messi, var en surrealistisk opplevelse. Hvis de to snille vaktene som hjalp oss leser dette: Tusen takk.

Seks år senere var Messi tilbake i Norge igjen for å spille treningskamp mot Vålerenga med Barcelona. Messi hadde vunnet Gullballen fire år på rad før dette. Jeg var til stede på kampen og hadde et håp om å treffe ham igjen, men til ingen nytte. Sikkerheten rundt ham var langt større. Messi hadde også begynt å bli en fyr alle kompisene mine nå også hadde som favorittspiller. Broren min og jeg hadde ham ikke lenger for oss selv, nå var det han og Cristiano Ronaldo som var verdens beste spillere og som skulle ha verdensherredømme de neste årene.

Hjemme i stua er den signerte Messi-drakten rammet inn sammen med bildet av han, Even og meg. Enkelte har gitt meg kritikk for at det er litt vel mye fotballbaserte ting i leiligheten, men selv de mest fotballhatende besøkende anerkjenner at et bilde av verdens beste fotballspiller og Endre (12) henger oppe ved middagsbordet.

I voksen alder har jeg fått fulgt Messi tett som kommentator. Bare det å få lov til å kommentere kamper Messi har spilt, har føltes som en ære.

Og det er ekstra spesielt å se ham storspille i VM med de samme skuddfintene som i 2007 da han spilte med nummer 18 og 19 på ryggen – mens han tok seg tid til å skape et minne for livet for to små gutter fra Stabekk.